Å gjøre noe ulovlig føles feil, samme hvor nødvendig det er. Jeg telter på et hyttetun i natt, fordi det ble mørkt før jeg fant andre flater. Østerrike er kupert, forklarer jeg til meg sjølv – stålsetter meg i velformulerte unnskyldninger, men kjenner ingen varme i rasjonaliseringa. Kroppen spenner seg opp mot min vilje; som for å fly vekk på det minste signal.
Det durer fra en traktor oppi skogholtet. Noen arbeider i lyset av frontlyktene. Kanskje med ved? Han er nok snart ferdig. Lyktene liksom følger med på meg gjennom greiner og kjerr. Han skal forbi her på tilbakeveien, helt sikkert. Jeg kalkulerer forbipasseringa hans, setter meg i ei glenne. Hvis han er på utkikk, vil han se meg. Men bare da.
Hytteveggen lyses opp i et filmatisk skyggespill når han kommer. Alt jeg bærer ligger synlig, men mørklagt under en gryende stjernehimmel. Kanskje er han for blendet til å se det. Veien går i et skogholt noen meter ovenfor tunet. Jeg ser figuren av en mørkhåret mann. Misliker det hvite lyset på baksiden av traktoren hans. Ser han snu på hodet. Fryser.
Så han meg? Oppmerksomt lytter jeg til motorlyden, håper å høre den svinne jevnt nedover veien. Jeg sitter urørlig i flere minutter. I hodet mitt står traktoren på tomgang, mannen vandrende tilbake. Kanskje er han like usikker på om han så meg som jeg om ham. Han trenger ikke komme for det?
Rart er det at uroen aldri er lydig til logikken. I hvert fall ikke min.
Søvnen var usedvanlig god i natt. Og ingen kom tilbake.
– Sigurd 31/10