Jeg holder hviledagen hellig, uten egentlig å forstå hva dette hellige er. Min motivasjon er ganske egoistisk: jeg klarer ikke vandre hver dag, og trenger søndagen til restitusjon. Man behøver ikke være troende for å skjønne at det er mer i tredje bud enn som så. Så jeg lurer litt også, kan man si. Forrige uke var jeg gjest i de polsk-katolsk menighet, men i dag tilbringer jeg søndagen i lag med de «religiløse»; på en kafé i en by som er mye eldre enn jeg kan fatte.
Fra vinduet mitt ser jeg ut på et torg av den middelalderske typen. En enorm katedral står omkranset av klønete steinbygninger og danner et y-kryss: tre gater som leder til et solfylt torg der folk stadig ramler inn i hverandre i et «Hei Anna, det var lenge siden, hvordan har du det?». Det er deilig forutsigbart, nesten litt hjemlig. Jeg nyter den autonome naturen i avslappede mennesker. De vandrer, konverserer, spiser, observerer – uten noen tydelig retning eller hast. Når jeg flytter blikket til de tilstrømmende duene som også gjester torget, er det komisk liten forskjell på oss rent mekanisk sett. Kanskje er denne langsomheten nærmere vår naturtilstand enn vi aner?
Forrige søndag stod jeg opp ukristelig tidlig. Jeg overnattet hos den polske presten i Würzburg som var klar med frokosten kl 06.30. For ham var søndagen en vanlig arbeidsdag i guds tjeneste. Trøtt og litt forvirret spurte jeg om «du har mandag som hviledag du kanskje?», men presten har faktisk ingen hviledag i den Katolske kirka – en lei konsekvens av at menigheten har oppmøteplikt. Helst skal de troende vitne gudstjenesten hver dag, men aller viktigst er søndagen. Jeg tok turen til den lokale kirka for å skjønne hva det dreide seg om, men forstod ikke et eneste ord.
Noe utilpass (som man jo er i et rom med bare fremmedspråklige) fant betryggende lesbarhet i forsamlingens kroppsspråk. Det virket for meg som de kollektivt senket skuldrene noe, kanskje av visdom i bønner og sang, kanskje av samholdet alene. Og når presten tok til prekestolen er jeg ganske sikker på at han snakket om å se dagen i et større perspektiv. Som fra et himmelsk kafévindu – der man har oversikt over alle små og store bevegelser og skjønner hvor vakre de er.
Kanskje trenger jeg søndagen for å være takknemlig for søndagen, tenker jeg. «Skal det være noe mer?» spør servitøren. Ja takk, svarer jeg. En kaffe til. Duene har fløyet sin vei, overlatt meg til egen art igjen. Men jeg tror jeg veit hvor de tok veien.
-Sigurd 15/10