Over til Bergen

Jeg har kjøpt meg staver. Hellandussen som det går unna! Men er det raskt nok?

På vei til (Tyske) Bergen kjente jeg høsten puste meg i nakken: En lett bris, betydelig kaldere og fuktigere enn før. Det var ikke mer dramatisk enn at jeg måtte pakke vekk shortsen, men det gjorde meg betenkt.

Nå, to dager senere, stanset jeg opp. Foran meg stod ett av de vakreste klostrene jeg noen gang har sett. Bak meg lå høye, mørke skyer.

I kveld skriver jeg fra vinterhagen til Wienhausen Prestegård. Takknemlig for varmen jeg til stadighet finner i fremmede mennesker, og undrende over hvor kaldt det kan bli.

Im Dorf

På tampen av min første dag på Via Romea Germanica – den merkede (!) pilgrimsleden til Roma – satt jeg på en benk og luftet føttene mine. Jeg skjønte at jeg var sliten, fordi jeg var urasjonelt irritert over ikke å finne stempel-boksen ved Harsefeld Koster. Mens jeg satt oppslukt i kartet, kom en eldre dame løpende forbi og kommenterte et eller annet med sekken min. Jeg tar meg vanligvis to sekunders betenkningstid i håp om å forstå tysken, men måtte innse nederlaget da damen sakket farten og begynt å løpe baklengs. «ich verstehe nicht so viel Deutch,» innrømmet jeg, hvorpå hun stanser opp og unnskylder seg: hun hadde ikke snakket på tysk.

Vi fortsetter samtalen på halvt engelsk, halvt tysk, helt til hun innser at jeg trenger teltplass for kvelden. «I have a … was ist Vorslage in english?». Hun veit om noen i bygda som huser pilgrimmer og tilbyr seg å løpe i forveien og spørre. Så spretter hun av gårde igjen.

Da jeg møter henne i Hollenbeck er ganglaget mindre lystig. Familien hun foreslo var ikke hjemme og hun har banket på flere hus uten hell. Jeg blir bedt om å vente på et lite tun (grønt, flatt og perfekt for telting) mens hun løper hjem og ringer eieren for å dobbeltsjekke at det er greit. Takknemlig setter jeg meg ned igjen, og lurer på hva jeg kan gi til damen som takk for hjelpa. Heike het hun, og hun fikk denne tegninga:

Hun kommer syklende tilbake med en kurv full av mat og øl, og ber meg bli med til Siggi, eieren av tunet, som ville tilby meg husrom for natta. Rett bak henne kommer mannen hennes Andreas syklende, etterfulgt av Siggi sjølv. Vi blir alle bedt inn i Hagen for en øl.

Samtalen går på «Hochdeutch» for at jeg skal forså. Jeg visste ikke at de snakket flere språk i Tyskland, men Plattdeutch er uforståelig selv for de fleste tyskere. Engelsk kan de nesten ikke, så jeg lærer masse: «Ich muss beim Elke gehen» for eksempel. Det er lokal slang for «jeg må tisse (i hagen til Elke)».

Vi snakker studenter, om barnebarn, traktorer, oktoberfest, luftballonger, krig, strømkrise, lokalgeografi – naturlig nok ikke så lenge om noesomhelst, fordi jeg raskt går tom for ord. Men jeg forstår godt når de snakker om «Gästfreundshaft». Å være aleine er en helt annen følelse i storbyen enn på landsbygda. Det kan jeg skrive under på. I Hollenbeck er det stolthet i å hilse på og hjelpe hverandre. Som pilegrim er forskjellen enorm.

In Stadt bist du immer alleine, hier im Dorf muss wir einanderen helfen

Andreas

Det har blitt ordentlig mørkt da jeg takker for kvelden og trer inn i hagestua der jeg skal få sove. På bordet ligger påsmurte brødskiver, epler og en halvliter melk fra Heike. For noen forbilder disse menneskene er.

Takk Heike, Andreas, Siggi, Ilse og Fidel for den enorme gjestfriheten deres!

– Sigurd, 11/09

Den eneste fornuftige tegningen jeg fikk ut av Stade

det brenner ikke

Jeg hadde egentlig tenkt til å gå til sengs, men kunne bare ikke – denne plassen må nytes noen minutter til.

På dag fire av reisen min fant jeg er vann merket «brannsluknings-magasin» hvor en langhåret hund meldte min ankomst og en brillefin tysker kom meg i møte. De var begge «Freunde von Norwegen» og jeg måtte gjerne telte her! Badet kunne jeg også låne. Da er det viktig å la krana renne til lufta er ute av anlegget før du vrir til varmtvann.

I påvente av brann har magasinet blitt fylt med fisk og vedlikeholdt av Stafsteds lokale fiskerforening. Teltplassen var en nyklipt plen inne i skogen, skilt fra vannet av en rasteplass hvor jeg satt meg for å spise kveldsmat. Den tyske mannen, som viste seg å hete Hans, kom bort en gang til for å forsikre seg om at jeg hadde alt jeg trengte. Han fnøs (også) av idéen min om å vandre til Roma, men korrigerte raskt: «Das Leben ist schnell», måtte jeg oppleve mye!

Das Leben ist schnell

Hans

Jeg har vært skuffet over at føttene mine ikke tar meg lenger enn tre mil dagen, (35 km til Oslo var en overdrivelse) men det er jeg ikke lenger. Til skumringens siste tekopp skjønner jeg at det er vel så viktig å sitte stille som å gå fort.

– Sigurd 04/09