Cumulonimbus
Det er lite som varmer så godt som de første solstrålene etter en mørk regnskur. Det var sen ettermiddag og jeg stod aleine på fortauet og myste mot sola. Asfalten kjentes hard mot de såre føttene mine og jeg var gjennomvåt til beinmargen. Sakte kjente jeg det våte tøyet lunke opp i solvarmen.
Det skulle være et herberge noen få kilometer unna, men jeg hadde ikke fått kontakt, så jeg trasket inn på et lokalt gjestgiveri etter råd. Jeg må ha sett litt stakkarslig ut, for både kokk, servitør og gjester samlet seg rundt meg for å hjelpe. De fikk de tak i en fyr som skulle møte meg ved den gamle skolen. «Han er klar om ti, det er 40 min den veien der.»
Günther møtte meg på sykkel i Rietze sentrum. Det var et veldig lite sted, men ikke mindre enn at de hadde en pizzarestaurant og en borgermester. Maria lagde pizza, Günther var borgermesteren. Jeg skulle få sove i skolebygningen; Den hadde vært nedlagt siden 1950 så jeg måtte bare sove lenge! Maria var forskuddsbetalt for hvilkensomhelst pizza og i morgen skulle jeg få frokost, drikker du kaffe?
Mens jeg snublet i mine tyske fraser av takknemlighet, stanset en annen blir foran Marias pizzavogn. Det var Heinrich – regionsleder for pilgrimsleden. «Er det du som ringte fra norsk nummer?». Plutselig skulle jeg få enda en pizza, men da det viste seg unødvendig måtte jeg i hvert fall få en øl.
Heinrich åpenbarer for meg en lang liste med herberger og kontaktpersoner som jeg ikke var kjent med. Viaromea.de er en helt annen forening enn den italienske nettsiden jeg har brukt. «Se her deler jeg bilde av deg i WhatsApp så de andre veit at du er på vei».
Da jeg la meg den kvelden var jeg ikke bare tørr igjen, jeg var varm tvers igjennom.
Over til Bergen
Jeg har kjøpt meg staver. Hellandussen som det går unna! Men er det raskt nok?
På vei til (Tyske) Bergen kjente jeg høsten puste meg i nakken: En lett bris, betydelig kaldere og fuktigere enn før. Det var ikke mer dramatisk enn at jeg måtte pakke vekk shortsen, men det gjorde meg betenkt.
Nå, to dager senere, stanset jeg opp. Foran meg stod ett av de vakreste klostrene jeg noen gang har sett. Bak meg lå høye, mørke skyer.
I kveld skriver jeg fra vinterhagen til Wienhausen Prestegård. Takknemlig for varmen jeg til stadighet finner i fremmede mennesker, og undrende over hvor kaldt det kan bli.
