En høne klukker forbi meg fortauet. De er frittgående i denne byen, uten at det er så mye næring å hente på parkeringsplassen egentlig. Jeg sitter på en benk i lett regnvær og nyter min vanlige, italienske lunsj: to rundstykker (grove, hvis mulig) og en bit med ost fra den lokale kolonialen. Jeg tror jeg kommer til å savne disse onsdagene. Eller, jeg veit det. Men heller ikke i total, hensynsløs frihet slipper jeg unna den dirrende lengselen etter alt som kunne vært annerledes.

Osten er skikkelig god. Mjuk og skarp i på samme tid. Hadde jeg bare vært like god som osten, til å holde to motstridende smaker i balanse.