«Auf Wiedersehen» hilste 91-årige Albert som svar til mitt farvel. Jeg smilte forsiktig. Han holdt meg fast i et slapt håndtrykk utenfor den bittelille leiligheta, bygget under DDR. Oppgangen var iskald og strippa for alt vakkert, som en provoserende kontrast til de skjønne menneskene som bodde der. Jeg merket meg optimismen til Albert, hørte den gi gjenklang opp etter betongen, og ønsket gledelig gjensyn i retur.
Jeg ble ikke så godt kjent med Albert. Han bare dukket opp i leiligheta til Gisela, der jeg fikk overnatte, uten videre forklaring. Han snakket nesten ikke, bare satt i lag med oss og nikket anerkjennende når de tyske setningene mine gav mening. Før jeg reiste, kom han over for å lese morgenandakt for Gisela og meg. Albert bodde rett ved siden av, men kom ofte på besøk for å dele av sin ro.
Jeg så i Albert noe jeg kjente igjen fra de kristne hjemmene som har huset meg. Det satt i ryggraden på den unge prestekona, som mot en strøm av skrikende guttunger ønsket meg hjertelig velkommen til Wienhausen. Jeg så det i øynene til Toralf som steg ut på den mørke gårdsplassen da jeg stod uten herberge og det var sent på kveld. Og i tonen til Robert som med snakket vennlig med pilgrim Mark, selv om han bare preket vaksine-konspirasjoner og verdens undergang. Disse menneskene delte noe kjærlig og trygt som er vanskelig å sette ord på. Kanskje er det best å kalle det for Albert.
«Man må ha det godt inni seg for å kunne glede andre» forteller Gisela med hendene over hjertet. Hun beskriver hvordan et menneske fylt av stress har mer enn nok med seg sjølv, og at felleskap er eneste medisin. Gisela finner felleskap i menigheten sin, slik hun i DDR fant samhørigheten i naboskap og arbeid. Det er andre tider nå, med andre utfordringer. Felleskap er kanskje en av dem. Gisela fortsetter:
Å tilhøre en religion er ikke ensbetydende med et optimistisk verdenssyn, men det er en oppskrift på håp som vi gjerne må lære av.
For en pilgrim er forskjellen stor.
På gjensyn, Albert!
– Sigurd, 04/10
