En høne klukker forbi meg fortauet. De er frittgående i denne byen, uten at det er så mye næring å hente på parkeringsplassen egentlig. Jeg sitter på en benk i lett regnvær og nyter min vanlige, italienske lunsj: to rundstykker (grove, hvis mulig) og en bit med ost fra den lokale kolonialen. Jeg tror jeg kommer til å savne disse onsdagene. Eller, jeg veit det. Men heller ikke i total, hensynsløs frihet slipper jeg unna den dirrende lengselen etter alt som kunne vært annerledes.

Osten er skikkelig god. Mjuk og skarp i på samme tid. Hadde jeg bare vært like god som osten, til å holde to motstridende smaker i balanse.

Sekulære søndager

Jeg holder hviledagen hellig, uten egentlig å forstå hva dette hellige er. Min motivasjon er ganske egoistisk: jeg klarer ikke vandre hver dag, og trenger søndagen til restitusjon. Man behøver ikke være troende for å skjønne at det er mer i tredje bud enn som så. Så jeg lurer litt også, kan man si. Forrige uke var jeg gjest i de polsk-katolsk menighet, men i dag tilbringer jeg søndagen i lag med de «religiløse»; på en kafé i en by som er mye eldre enn jeg kan fatte.

Fra vinduet mitt ser jeg ut på et torg av den middelalderske typen. En enorm katedral står omkranset av klønete steinbygninger og danner et y-kryss: tre gater som leder til et solfylt torg der folk stadig ramler inn i hverandre i et «Hei Anna, det var lenge siden, hvordan har du det?». Det er deilig forutsigbart, nesten litt hjemlig. Jeg nyter den autonome naturen i avslappede mennesker. De vandrer, konverserer, spiser, observerer – uten noen tydelig retning eller hast. Når jeg flytter blikket til de tilstrømmende duene som også gjester torget, er det komisk liten forskjell på oss rent mekanisk sett. Kanskje er denne langsomheten nærmere vår naturtilstand enn vi aner?

Forrige søndag stod jeg opp ukristelig tidlig. Jeg overnattet hos den polske presten i Würzburg som var klar med frokosten kl 06.30. For ham var søndagen en vanlig arbeidsdag i guds tjeneste. Trøtt og litt forvirret spurte jeg om «du har mandag som hviledag du kanskje?», men presten har faktisk ingen hviledag i den Katolske kirka – en lei konsekvens av at menigheten har oppmøteplikt. Helst skal de troende vitne gudstjenesten hver dag, men aller viktigst er søndagen. Jeg tok turen til den lokale kirka for å skjønne hva det dreide seg om, men forstod ikke et eneste ord.

Noe utilpass (som man jo er i et rom med bare fremmedspråklige) fant betryggende lesbarhet i forsamlingens kroppsspråk. Det virket for meg som de kollektivt senket skuldrene noe, kanskje av visdom i bønner og sang, kanskje av samholdet alene. Og når presten tok til prekestolen er jeg ganske sikker på at han snakket om å se dagen i et større perspektiv. Som fra et himmelsk kafévindu – der man har oversikt over alle små og store bevegelser og skjønner hvor vakre de er.

Kanskje trenger jeg søndagen for å være takknemlig for søndagen, tenker jeg. «Skal det være noe mer?» spør servitøren. Ja takk, svarer jeg. En kaffe til. Duene har fløyet sin vei, overlatt meg til egen art igjen. Men jeg tror jeg veit hvor de tok veien.

-Sigurd 15/10

Det er no italiensk på fære

Uråd

Å gjøre noe ulovlig føles feil, samme hvor nødvendig det er. Jeg telter på et hyttetun i natt, fordi det ble mørkt før jeg fant andre flater. Østerrike er kupert, forklarer jeg til meg sjølv – stålsetter meg i velformulerte unnskyldninger, men kjenner ingen varme i rasjonaliseringa. Kroppen spenner seg opp mot min vilje; som for å fly vekk på det minste signal.

Det durer fra en traktor oppi skogholtet. Noen arbeider i lyset av frontlyktene. Kanskje med ved? Han er nok snart ferdig. Lyktene liksom følger med på meg gjennom greiner og kjerr. Han skal forbi her på tilbakeveien, helt sikkert. Jeg kalkulerer forbipasseringa hans, setter meg i ei glenne. Hvis han er på utkikk, vil han se meg. Men bare da.

Hytteveggen lyses opp i et filmatisk skyggespill når han kommer. Alt jeg bærer ligger synlig, men mørklagt under en gryende stjernehimmel. Kanskje er han for blendet til å se det. Veien går i et skogholt noen meter ovenfor tunet. Jeg ser figuren av en mørkhåret mann. Misliker det hvite lyset på baksiden av traktoren hans. Ser han snu på hodet. Fryser.

Så han meg? Oppmerksomt lytter jeg til motorlyden, håper å høre den svinne jevnt nedover veien. Jeg sitter urørlig i flere minutter. I hodet mitt står traktoren på tomgang, mannen vandrende tilbake. Kanskje er han like usikker på om han så meg som jeg om ham. Han trenger ikke komme for det?

Rart er det at uroen aldri er lydig til logikken. I hvert fall ikke min.

Søvnen var usedvanlig god i natt. Og ingen kom tilbake.

– Sigurd 31/10