En resignert pilgrim, nær Bologna

Det var moro så lenge det varte. Nå er det kaldt og ukoselig, og jeg ser ingen framtid i Roma denne vinteren. Jeg reiser hjem på første fly fra Bologna, etter nær 2000km på vandring. «Arrivederci Italia», jeg kommer tilbake.

-Sigurd, 17/11

somewhere in northern italy

Djupe daler

Dette innlegget har ligget en stund i kladdeboka, fordi det stadig dukket opp nye historier som passer så godt inn.

Først vil jeg beskrive den kriblende følelsen av å krysse landegrensa til Italia. Brennerpasset er ikke tilrettelagt for fotgjengere, så jeg kom klatrende over et autovern i en trailerpark da jeg så det første italienske skiltet. Det gikk et skred av endorfiner i meg, som om jeg krysset et tjukt målbånd til vill jubel fra horder av publikummere. Det var bare meg så klart, aleine på en parkeringsplass, men jeg vant med Ingebrigtsen-margin! Sjelden har egne forventninger kjentes så ekte.

Så må jeg skildre et e-post fra universitetet mitt, som nok ikke hadde fått med seg alt som skjedde på toppen av Brennerpasset denne ettermiddagen. «Fakultetet for Arkitektur i Roma […] kan ikke ta opp flere studenter», skrev utvekslingskontoret, liksom kortfattet og udramatisk. Jeg skyndte meg å lukke telefonen så meldingen forsvant. Omgivelsene mine var uendret. Jeg var nesten upåvirket. Men det ristet svakt i bakken da de digitale missilene traff framtida mi i Roma, noen hundre mil lengre sør.

Så kom trassen. Pilgrimskontoret var en liten, rød iPhone på en kirkemur eller en fortauskant som strakk seg ut i verden med agendaen: Hvordan kan jeg komme meg til Roma når jeg har vandret 1500 km allerede og ikke er så gira på å snu?

Til det vil jeg knytte inn et øyeblikk, litt lenger sør for Brenner, som så billedlig beskriver mitt indre landskap de følgende dagene. Jeg vandret forbi et skilt som varslet «Ciclabile chiusa per caduta massi e frane», men skjønte ikke et kvekk (foruten ordet «stengt») og vandret trassig videre. Jeg var i telefonkø til universitetsadministrasjonen da jeg forstod hva skiltet betød, cirka en kilometer lengre ned: steinskred.

Jeg valgte å klatre over skredet, uvitende om hvor stort det var. På et tidspunkt stod jeg blautskodd i elva nederst i dalføret med så dårlig dekning at samtalen med NTNU brøt. Det var et nydelig, absurd øyeblikk. Dalen var djup og skyggelagt, veien min var bokstavelig talt rast ut i elva. Jeg gliste litt for meg sjølv, bretta opp buksa og klatra opp skråningen på den andre siden.

Jeg fant stien igjen. Og dekninga. Og en ny vei til Roma.

-Sigurd 10/11

En høne klukker forbi meg fortauet. De er frittgående i denne byen, uten at det er så mye næring å hente på parkeringsplassen egentlig. Jeg sitter på en benk i lett regnvær og nyter min vanlige, italienske lunsj: to rundstykker (grove, hvis mulig) og en bit med ost fra den lokale kolonialen. Jeg tror jeg kommer til å savne disse onsdagene. Eller, jeg veit det. Men heller ikke i total, hensynsløs frihet slipper jeg unna den dirrende lengselen etter alt som kunne vært annerledes.

Osten er skikkelig god. Mjuk og skarp i på samme tid. Hadde jeg bare vært like god som osten, til å holde to motstridende smaker i balanse.